Mine første skoleår på Bjølsen skole i Oslo
Av Sissel Østrem
Jeg kan godt huske min første skoledag. Det er kanskje fordi Terje, min verste fiende i nabolaget, sa til meg at jeg var fin. Vanligvis pleide han bare å terge meg og få meg sint, men akkurat denne første skoledagen fortalte han altså med alvor at jeg var fin. Det er kanskje derfor jeg husker at jeg hadde på meg en rød pjekkert med «gullknapper» og en tilhørende hatt. Jeg hadde helt sikkert kjole eller skjørt på også, for langbuksene var bare til turbruk for oss jenter den gangen. Sannsynligvis hadde moren min sydd plaggene av noen plagg hun hadde fått fra en eller annen, for min mor var en kløpper til å snu enhver stoffrest slik at den minst slitte siden kom fram. Det var nok derfor det ofte kom folk til henne med skjorter, dresser, kjoler og frakker for å få plaggene omsydd. I etterkrigstida var slikt en nødvendighet, og jeg vil tro at min mor tjente seg noen ekstra kroner på grunn av sitt sy-talent. For øvrig var det i min barndom en udiskutabel sannhet at det var fedrene som tjente pengene, og at mødrene var hjemme for å ta seg av hus og eventuelle barn.
Jeg husker lite av hva som foregikk på skolen denne første skoledagen min. Men jeg husker tydelig at jeg fikk femti øre av faren til ei klassevenninne etter at vi to kom hjem. Det var et stort beløp for en sjuåring den gangen, og jeg kunne kjøpe meg to enorme potetlefser i kolonialbutikken, eller jeg kunne kjøpe meg 10 smørbukk-karameller. Jeg likte begge deler, men kan ikke huske hva jeg valgte den gangen. Sannsynligvis sparte jeg ikke femtiøringen, sjøl om vi tidlig lærte gjennom skolesparinga at «mange bekker små gjør en stor å». Foreldrene mine sendte med oss to kroner til skolesparinga, og frøken skreiv sirlig ned beløpet i bankbøkene våre. Skolen er pålagt mange nye oppgaver, men skolesparing slipper i hvert fall lærerne nå å befatte seg med.
Jeg gikk i en klasse med 28 jenter, og til å begynne med var det helt naturlig for meg at jenter (eller piker som det) var samla i en klasse med ei kvinnelig lærerinne, mens guttene var samla i en annen klasse med en mannlig lærer. På skolen hadde de også både jentekorps og guttekorps, og ingen hadde tidlig på femtitallet funnet det formålstjenlig å slå korpsene sammen.
Da min kusine begynte på skolen et år etter meg, oppdaga jeg at i Odalen gikk gutter og jenter i samme klasse og kunne ha både kvinnelige og mannlige lærere. Dermed var kjønnsdelinga ikke fullt så naturlig for meg lenger.
Min frøken var en dyktig lærer som til og med hadde gitt ut bøker om undervisningspraksis. Bøkene blei jeg kjent med da jeg begynte på lærerskolen og snokte rundt på biblioteket der. Da oppdaga jeg at hun skreiv om det hun praktiserte overfor oss elever, og hun var nok ganske moderne med blant annet anbefalinger om gruppearbeid og vektige begrunnelser for dette. Hvis jeg hadde kjent til betegnelser som progressiv- eller reformpedagogikk den gangen, ville jeg nok plassert henne i disse retningene. Frøken hadde oss i alle fag og styrte oss jenter med mild og bestemt hånd. Hun heva sjelden stemmen og lo ofte sammen med oss i timene.
Jeg kan bare huske at hun var sint en gang. Det var da Ingrid kom på skolen med rød neglelakk på fingrene. Frøken refsa Ingrid med et raseri som skremte meg, og sendte henne så hjem for å få av seg «svineriet». Plutselig kjente jeg en enorm takknemlighet til min mor som nekta oss barn å røre noe på toalettbordet hennes. Der visste vi at det fantes både neglelakk, leppestift og pudder, og vi kretsa rundt disse hemmelighetene med stor nysgjerrighet. Gjennom frøkens raseri gikk det virkelig opp for meg at slikt ikke var noe for skolebarn.
Kan hende at Ingrid var spesielt utsatt, siden mora hennes var såkalt tyskertøs – et ord vi barn tidlig ble kjent med den gangen. Det kan ikke ha vært lett å være barn av foreldre på feil side under krigen, noe historien også forteller mye om. Når jeg tenker tilbake, tror jeg kanskje at frøken var mer krass overfor Ingrid enn overfor meg. Vi visste alle at frøken hadde sittet på Grini under krigen. Hun snakket aldri om dette sjøl, men blant foreldregenerasjonen i min familie var det et tydelig skille mellom de menneskene som hadde valgt rett og de som hadde valgt feil side i krigsårene. Frøken var slik sett ei heltinne i mine øyne fordi hun hadde nekta å underkaste et regime hun tok avstand fra, vel vitende om at da måtte hun ta sin straff.
Da familien min seinere flytta fra Oslo til en nabokommune, fikk jeg nok en lærer som hadde sittet på Grini. Ei stund i barndommen trodde jeg derfor at alle lærere hadde kjempet på rett side under krigen. Nå veit jeg at bildet er mer sammensatt, og i voksen alder har jeg ofte lurt på hvordan mine foreldres forhold til skole ville vært dersom jeg hadde fått lærere fra feil side.
Etterkrigstida preget altså mine første skoleår i Oslo, og mat var et problem lenge etter krigen for by-beboere. Jeg kan godt huske at de voksne i familien kritiserte bestemte bønder som tjente seg rike på matmangelen, og jeg husker godt rasjoneringskortene. Oslo-frokosten var da et godt tilbud for mange familier, og der fikk vi barn sunn mat og måtte sitte lydige ved lange bord for å innta tran, kålrabi og grove skiver med ost eller leverpostei. Og vi fikk melk i uknuselige blikk-krus. Damene som passet på oss gikk rundt i kvite forklær og passa på matro under frokosten.
Noen ganger kom det Amerika-pakker til skolen og forskjellige nyttige ting ble delt ut til elevene. Det kunne være tannbørster, sokker eller votter. Jeg fikk et par grønne votter i akryl, et materiale som egner seg dårlig for kalde vintre. I stedet blei selbuvottene som mor og mormor strikka av opptrekks-garn flittig brukt. Dessuten fikk vi også hver jul Amerika-pakker hjem fordi min mor hadde to tanter som bodde der. Lukten av rosiner, fiken, dadler og aprikoser var himmelsk og innbød til lettsindige utskeielser. Det mest fantastiske var likevel tyggegummien.
Min familie var kanskje privilegert siden min far hadde vært i dekning på en gård i Valdres under krigen. Av og til sendte bøndene oss mat når de hadde slakta, tatt opp poteter eller kålrabi. Da var det fest i familien, og noen ganger i året kunne vi spise oss mette på kjøtt. Ellers var poteter med saus det vi kunne spise oss mette på, og når vi hadde pølser var det en halv pølse per person. Ingen forskjell mellom voksne og barn i slike saker som mat. Jeg liker fortsatt pølser, og nå eter jeg så mange som jeg orker. En utrolig forskjell har skjedd, og siden jeg har sammenligningsgrunnlag, er jeg utrolig takknemlig over å kunne spise meg mett på pølser.
Jeg husker også godt streiken blant Oslo-lærerne den gangen. Da fikk frøken jobb i firmaet der min far arbeidet. Jeg tror nok aldri han ville skaffa henne jobb hvis hun hadde vært på feil side under krigen. Motsetningene var nok så sterke den gangen at sjøl min milde far kunne forsvare hen retting av nazister. Når jeg i ungdommen klandra foreldregenerasjonen for deres ugjerninger i etterkrigstida, og særlig for bruk av dødsstraff, svarte mine foreldre alltid: Du må forstå dette i lys av den historien handlingene var en reaksjon på.
Jeg har aldri forstått dette, ei heller ikke hvordan vi forholdt oss grusomhetene mot jødene.
Min snille mormor snakket om Jødebutikker, og det var visstnok butikker der innehaveren snøyt kundene. I år leser hele Rogaland om Rabinowitz i Haugesund og hans skjebne. For de av dere som er interessert i vår behandling av jødene, anbefaler jeg på det sterkeste Marte Michelett si bok: Den største forbrytelsen.
Verken frøken eller den mannlige læreren min gjorde krigen til tema i sin undervisning, til tross for at de nok måtte ha sterke opplevelser under huden. I stedet fortalte frøken bibelhistorier som vi tegnet fra etterpå, hun fortalte om katolisismen i Italia der hun hadde venner, og hun lærte oss Lucia-sangen på italiensk. Den kan jeg fremdeles. Dessuten var hun venninne med barnebarnet til Arne Garborg, så slik blei 28 Oslo-jenter kjent med Jæren, dikteren Garborg og framfor alt tekstene i Haugtussa. Jeg kan aldri huske at vi jenter fant nynorsk problematisk, for historien til Veslemøy tok overhånd og berørte oss stort ved hjelp av frøken og venninna hennes. Jeg kan fortsatt mange av diktene fra Haugtussa utenat. Det som berørte meg mest, var nok diktet om Veslemøy som sitter og gråter ensom under en busk etter å ha venta på han som hadde lova å komme. «Ho reknar dag og stund og seine kveld til sundag kjem, han hev så trufast lova …». Men han kom ikke. Gjett om vi Oslo-jenter hadde sympati med Veslemøy og hata denne svikefulle gutten! Foreldrene våre blei også kjent med Haugtussa og Garborg ved sommeravslutninga der vi 28 jenter gikk gjennom historien til Haugtussa ved å deklamere dikt utenat.
På skolen hadde guttene sløyd og jentene håndarbeid. Vi jenter sydde poser til gymtøyet vårt og forklær til heimkunnskapen, og vi lærte oss samtidig korssting, hullfall og engelsk søm. Guttene hadde ikke heimkunnskap, men i stedet mer regning enn oss jenter. De skulle jo passe på familieøkonomien, mens vi jenter skulle bli husmødre og lage mat og sy klær til familiene våre.
Da jeg som voksen begynte på lærerutdanning, fikk jeg innblikk i skolehistorie og skjønte at jeg hadde gått etter Lov om folkeskolen i byen, mens min kusine i Odalen hadde gått etter Lov om folkeskolen på landet (begge fra 1936). Det forklarer noen av forskjellene i vår skolegang. For øvrig tror jeg ingen av oss har dårlige minner fra skolen, og det eneste plagsomme jeg kan komme på er doene på Bjølsen skole. De lå i kjelleren med bås etter bås på lang rekke for jentene, og likedan var det visst på guttedoen. Det var ingen låser på bås-dørene, og da kunne du risikere at de eldre elevene åpna døra og håna deg mens du satt på do. Ordet mobbing var ikke oppfunnet den gangen, men det var like fullt plagsomt og ytterst pinlig å bli gjort til offentlig skue mens du satt på do. Jeg tror mange av oss i småskolen var uhyre tissetrengte etter endt skoledag.