Da freden kom til Nylund skole maidagene 1945

 

Av Kjell A. Jensen

 

Jeg glemmer aldri den 7. mai 1945. Da var jeg 12 år og gikk i 6.klasse. Vi hadde ettermiddagsundervisning denne dagen, fra kl 13.00 - 18.00.

Da jeg gikk til skolen, hadde jeg ikke hørt noe om at det kunne bli fred denne dagen. Men utetter ettermiddagen snek ryktene seg inn til oss når var ute i friminuttene. Vi forsto at noe var i gjære.

Da klassen stod samlet i kø foran det store 50 liter melkespannet for å få utdelt dagens porsjon med danskesuppe, i kjelleren på Nylund skole, benyttet vi anledningen til å spørre lærer Borrevik.

– Lerar e det sant at det e blitt fred i landet?

– Eg veit ingen ting. Men eg veit at den avstengde telefonen min heima e kobla til igjen, svarte læreren.

Vi visste at Borrevik hadde vært aktiv i lærernes motstandsfront og hadde vist en antinazistisk holdning. Han var blant dem som ble sendt i tysk fangenskap til Kirkenes sammen med om lag 500 andre norske lærere som ikke ville melde seg inn i det nazistiske Norges Lærersamband våren 1942. Han kom tilbake omkring ved juletider samme året.

Det var lærer Borrevik som lærte oss alltid å synge:

«Snart blir det i Noreg atter dag,» når vi sang Fedrelandssalmen.

De siste skoletimene skulle vi ha tegneundervisning i fjerde etasje på Nylund skole. På veien opp alle trappene til tegnesalen kunne vi se ut over østre bydel mot kornsiloene til Nordkronen og St.Johannes kirke.

Her la vi merke til at stadig flere og flere store norske flagg ble festet til husveggene nedover gatene i nabolaget. Noen festet flaggene til klesstøtter som de stakk ut gjennom takvinduene.

Det var ingen tvil om at «noe» var på gang.

Fra tegnesalen kunne vi også se ut over byen i en annen retning. Her la vi merke til det samme: Stadig flere flagg dukket opp. Og vi så unger som gikk rundt i skolegården i 17. maitog med et norsk flagg.

De ropte: «Det e fred i Norge.»

Men det var ingen som trodde på dem. Det hadde vi hørt før. Det var ikke lett å konsentrere seg om tegneundervisningen.

Vi merket oss at læreren lot oss få gå fra pultene til vinduene for å titte på alt det som skjedde nedover gatene i nabolaget.

– Lerar, me kan kje gå på skolen når det e fred. Kan me kje heller få gå hjem? Det e kje någen vits å tegna når det gjerna e blitt fred, tryglet vi.

– Eg har ikkje fått beskjed om at dokker kan få fri, svarte læreren. Men eg enig med dokker, la han til. Gå hjem og gled dokker samen med ongane i gadå.

Vi trev skoleveskene og stormet ned alle trappene fra fjerde etasje. Snart forlot alle elevene skolen. Vi sluttet oss til alle, store og små, som samlet seg rundt i gatene. Mange unger dro i flokker til sentrum for å se hva som skjedde der. Men mine foreldre var redde for å la meg få dra til sentrum sammen med ongane i gadå. Ingen var helt trygge på hva som kunne inntreffe slik forholdene lå an. Jeg var med da byens «lengste barnetog» marsjerte gjennom gatene den 17. mai, i et ufyselig regnvær.

Lærer Borrevik hadde trommet sammen unge menn som hadde spilt i Nylund guttekorps før krigen.  «Guttene kommer,» var glansnummeret og dette ble spilt uavlatelig gjennom hele ruten for barnetoget, og også om ettermiddagen da de deltok i byens lengste folketog. Melodien toner i hodet mitt enda når jeg tenker på 17. mai fredsvåren 1945.

Den gamle fanen til Nylund skole var funnet fram fra et skap der den hadde vært gjemt under krigen. Nå ble den båret av «ein av de sterkaste guttene på skolen.»

Ajax forteller:

Hjemma hos Marton og de, feirte de dagen med kalde makrell og kalde rabarbrasuppa. Slik de alltid hadde gjort før krigen.

Og mor te an Marton forteller dette om maidagene:

«Det var som hadet, engstelsen og lureriet datt av meg så ein dott med laust hår.»

Det var den dagen hu spiste ei heile eska sardiner aleina. Hu glømte heile krigen så snart kaffien va frigidde.

Ongane i gadå drakk ikkje kaffi.

Men freden glømme me aldri.