Lekser og ukeplaner i dagens skole
Av Sissel Østrem
Barna kommer nå hjem fra skolen med ambisiøse og tydelige planer for uka som kommer. Alt som skal skje og gjøres er nedskrevet, og arbeidsdelingen er gitt fra skolens side. Det går ikke an for verken foreldre eller elever å skylde på at «de ikke visste». Det var nemlig mulig i mi tid som elev da ikke en gang spritduplikatoren var oppfunnet og masseutsendelser til heimen derfor var umulig. Da kunne vi unnslippe en del belastninger ved å si at vi ikke husket eller ikke visste, og det kunne noen ganger være en effektiv beskyttelse fra skolens krav.
Typisk for dagens lekse/ukeplaner er at de alltid uttrykker mål for uka. Det er det ikke noe galt i, for skolen har alltid hatt formål og mål, og det kan være greit for både elever og foreldre å vite hva oppmerksomheten er rettet mot i den aktuelle uka. Det som kan problematiseres og kritiseres er når disse målene blir uttrykt i et språk som verken elever eller foreldre finner mening i, eller når det dreier seg om bare resultatmål.
Et par eksempler på slike mål følger under:*
«Jeg kan sortere informasjon og finne strategier for å løse tekstoppgaver» (2. klasse).
«Jeg kan bruke omgruppering og oppstilling til addisjon og subtraksjon» (3. klasse).
Mål uttrykt som ‘jeg kan …‘ viser at det er resultater hos elevene som målgiverne er opptatt av. Men vil 2. eller 3. klassingene forstå hva det er de skal kunne? Og de fleste vil vel tenke at dette hander om kunnskapsområder som vi arbeider med over lang tid og bare har en aning om vi nærmer oss eller ikke, altså såkalte prosessmål. Og i en inkluderende skole som skal favne om alle barns behov, må vel slike resultatformuleringer være et paradoks og slett ikke i overensstemmelse med kravet om tilpasset opplæring?
Jeg innbiller meg at også foreldre vil stille seg nokså uforstående til hva slike formuleringer egentlig formidler, og sannsynligvis bidrar de mer til fremmedgjøring enn til elev- og foreldreengasjement.
Det kan også se ut som om foreldre i større grad enn før blir gjort ansvarlige for resultatoppnåelsen i skolen. For i min tid som elev var skolearbeidet en sak mellom læreren og oss elever. Under følger et par eksempler fra egne undersøkelser av ukeplaner som uttrykker forventninger til foreldre:
«Denne uka har vi hatt som mål at elevene skal lære seg hel og halv time på klokka. Vi ber foreldrene til de elevene som ennå ikke har forstått dette om å følge opp dette hjemme.»
En annen lekseplan skrev som mål: «Jeg kan trekke mening ut av tekst».
Beskjeden til foreldrene lød: «Målet denne uka er å trekke mening ut av tekst. Dette er vanskelig for elevene, og det er derfor viktig at foreldrene hjelper elevene med dette hjemme.»
Når foreldre blir pålagt lekser for å fullbyrde skolens resultatmål, er det vel ikke rart at det oppstår minst tre ulike grupper på face book: A) Ja, til forsøk med leksefrie skoler, B) Nei, til lekser og C) Leksefrie familier.
Disse gruppene har forskjellige agendaer og argumenter for sine agendaer, men de har det til felles at de syns skolens pålegg om lekser tar for mye tid fra hva foreldrene mener er et normalt familieliv.
Lærerne på sin side må finne seg i å arbeide i en skole der målbare resultater teller mer enn noen sinne, og de må akseptere at klasser, skoler, kommuner, fylker og nasjoner blir sammenlignet når det gjelder resultater. De må også finne seg i at resultatene blir offentliggjort i mediene og blir en del av hva Biesta (2010) kaller ligatabellindustrien i skolen. Lærere kan derfor bli fristet til å pålegge elevene lekser og ansvarlig gjøre foreldre i stor grad, dersom de tror at lekser er det som skal til for å klatre høyere opp på ligatabellen. For her blir ikke bare elevenes resultater offentliggjort, men implisitt er det også lærerne selv som blir målt.
Det er ikke lærerne som har funnet på dette, og tenkemåten har bakgrunn i politisk ideologi. Lærere er gjort til produksjonsarbeidere som står i samlebåndet for å skaffe bestemte resultater i NHO og OECD sin ånd. Denne ideologien har opphøyet konkurranse til noe sunt og nødvendig for såkalt bærekraftig utvikling. Og vi mister blikket for at mennesker helst lar seg motivere når de syns at noe er viktig og verdifullt. Det er mye som tyder på at lekser ser ut til å ha liten effekt på skoleprestasjoner (Hattie, 2006), mens foreldres utdanningsnivå ser ut til bety mer. Skolen kan ikke endre foreldres utdanningsnivå, men den kan endre sin leksepraksis, for lekser er ikke lovpålagt. Lekser er bare en rituell praksis der bidragene til læring er omdiskutert, mens praksisen koster mye påkjenning og stress i familier. Barneombudet har klar tale i denne forbindelsen og skriver på sin hjemmeside følgende til elevene: Du har rett til å få lekser som er tilpasset deg. Skolen skal ikke gi for mye lekser, eller for vanskelige lekser. Enkelte lærer godt av lekser, mens andre elever ikke bør ha lekser. Dessuten understreker Barneombudet at lekser ikke er lovpålagt og at det også går an å ikke gi lekser.
(Http://barneombudet.no/dine-rettigheter/pa-skolen/lekser).
* Hentet fra leserinnlegg av Gunhild Nohre-Walldèn. VG 9/1.17